DAGENS
NÆRINGSLIV - MAGASINET -
3 november 2003
Janine Magelssen
Mellom linjene
Galleri MGM
2. novembert - 20. november
av Anders Eiebakke
Mellom linjene
Vi ser like mange fotos i løpet av én dag som det ble laget malerier i hele renessansen. Janine Magelssens objekter viser at det fremdeles er visdom i ordtaket «å ikke se skogen for bare trær».
Maleren Paul Cezanne hevdet retorisk at tegning handlet om det som var mellom trærne og ikke selve treet. Den senere kubismens forbilde hadde skjønt noe viktig. Billedkunsten handlet om hvordan menneskene så, ikke hvordan tingene så ut.
Dette var på slutten av 1800-tallet, men tegning kan fortsatt lære oss om vårt syn på tingenes tilstand. Janine Magelssens serie med vegg-objekter i Galleri MGM kalles nettopp «Mellom linjene». Fra gaten ser det fjernt ut, noen lyse og mørke ensfargede flater i et hvitt rom. Hvis du går inn i galleriet vil du derimot oppleve noe rart. Objektene er slett ikke kalde og upersonlige, men henvender seg til deg med budskap. De forteller historier fra ekteskapet mellom materie og form.
Konsekvent modernist
Magelssen (1964) er noe så uvanlig som en konsekvent norsk modernist. Utstillingen er slående renskåren, understreket av galleriets sobre hvite vegger og rene linje. Dette er seriøse saker. I motsetning til de fleste i hennes generasjon som bruker non-figurative formkonvensjoner, opererer hun uten ironisk distanse til formalismen. Magelssen interesserer seg for hva bildene faktisk er. Det minimalistiske uttrykket er med andre ord fjernt fra 90-tallets café-minimalisme. Hun røper heller ikke åpenbar tilknytning til den sentrale tyske kunstneren Eva Hesse, som bl.a. laget feministiske versjoner av modernismens kuber på 70-tallet, og som deltok i kritikken av den påstått maskuline og autoritære formalismen.
Likevel er Magelssens objekter merkelig feminine. Noen er nette, andre fysisk robuste, som det store flate objektet laget av sort plastelina. Spinkle Magelssen, lar her sin egen høyde (1.70) og rekkevidde lage rammen for det som fremstår som et stort og fysisk dominerende objekt. Det har røffe, men likevel symmetriske vertikale linjer laget med fingertuppene. Kunstneren bruker enkle virkemidler med presisjon. Derfor kan vi sanse visuelt dreven ironi. Det feminine blir verken en kulturelt betinget klisjé eller doktrinær politikk, men komplekst og del av et solid uttrykk.
Små ting som betyr mye
De andre relieffene er bygget av henholdsvis hvite kritt/lim-grunderinger eller støpt i farget, syntetisk gips. Kritt/lim -objektenes matte, livløse overflater viser små variasjoner mellom nesten symmetriske linjer. Strenger foran i objektet og deres slagskygger møter myke skygger fra bølger i overflaten. Her spiller hun med våre vante måter å se på, og kommer med hint om at våre blikk trenger justeringer. Det er nemlig ikke godt å si hva som er foran eller bak, eller hva som egentlig er mellomrommet og hva som egentlig er form. Fordi objektene har fysikk og temperament blir slike tilsynelatende uinteressante spørsmål relevante, vi ønsker å forstå objektene.
Magelssens minimale virkemidler krever høy presisjon for å fungere. Av og til, som i objektene med lett mekaniske og intetsigende blyantstreker, sliter hun med å overbevise. Her er hun mindre visuelt sensitiv enn i de to små objektene i rødt og hvitt som forenes i finstemt, men kontrastfullt fellesskap.
3 november 2003
Janine Magelssen
Mellom linjene
Galleri MGM
2. novembert - 20. november
av Anders Eiebakke
Mellom linjene
Vi ser like mange fotos i løpet av én dag som det ble laget malerier i hele renessansen. Janine Magelssens objekter viser at det fremdeles er visdom i ordtaket «å ikke se skogen for bare trær».
Maleren Paul Cezanne hevdet retorisk at tegning handlet om det som var mellom trærne og ikke selve treet. Den senere kubismens forbilde hadde skjønt noe viktig. Billedkunsten handlet om hvordan menneskene så, ikke hvordan tingene så ut.
Dette var på slutten av 1800-tallet, men tegning kan fortsatt lære oss om vårt syn på tingenes tilstand. Janine Magelssens serie med vegg-objekter i Galleri MGM kalles nettopp «Mellom linjene». Fra gaten ser det fjernt ut, noen lyse og mørke ensfargede flater i et hvitt rom. Hvis du går inn i galleriet vil du derimot oppleve noe rart. Objektene er slett ikke kalde og upersonlige, men henvender seg til deg med budskap. De forteller historier fra ekteskapet mellom materie og form.
Konsekvent modernist
Magelssen (1964) er noe så uvanlig som en konsekvent norsk modernist. Utstillingen er slående renskåren, understreket av galleriets sobre hvite vegger og rene linje. Dette er seriøse saker. I motsetning til de fleste i hennes generasjon som bruker non-figurative formkonvensjoner, opererer hun uten ironisk distanse til formalismen. Magelssen interesserer seg for hva bildene faktisk er. Det minimalistiske uttrykket er med andre ord fjernt fra 90-tallets café-minimalisme. Hun røper heller ikke åpenbar tilknytning til den sentrale tyske kunstneren Eva Hesse, som bl.a. laget feministiske versjoner av modernismens kuber på 70-tallet, og som deltok i kritikken av den påstått maskuline og autoritære formalismen.
Likevel er Magelssens objekter merkelig feminine. Noen er nette, andre fysisk robuste, som det store flate objektet laget av sort plastelina. Spinkle Magelssen, lar her sin egen høyde (1.70) og rekkevidde lage rammen for det som fremstår som et stort og fysisk dominerende objekt. Det har røffe, men likevel symmetriske vertikale linjer laget med fingertuppene. Kunstneren bruker enkle virkemidler med presisjon. Derfor kan vi sanse visuelt dreven ironi. Det feminine blir verken en kulturelt betinget klisjé eller doktrinær politikk, men komplekst og del av et solid uttrykk.
Små ting som betyr mye
De andre relieffene er bygget av henholdsvis hvite kritt/lim-grunderinger eller støpt i farget, syntetisk gips. Kritt/lim -objektenes matte, livløse overflater viser små variasjoner mellom nesten symmetriske linjer. Strenger foran i objektet og deres slagskygger møter myke skygger fra bølger i overflaten. Her spiller hun med våre vante måter å se på, og kommer med hint om at våre blikk trenger justeringer. Det er nemlig ikke godt å si hva som er foran eller bak, eller hva som egentlig er mellomrommet og hva som egentlig er form. Fordi objektene har fysikk og temperament blir slike tilsynelatende uinteressante spørsmål relevante, vi ønsker å forstå objektene.
Magelssens minimale virkemidler krever høy presisjon for å fungere. Av og til, som i objektene med lett mekaniske og intetsigende blyantstreker, sliter hun med å overbevise. Her er hun mindre visuelt sensitiv enn i de to små objektene i rødt og hvitt som forenes i finstemt, men kontrastfullt fellesskap.
